23 Jun 2011

Ros

Jeg kom til å tenke på den dagen, 10 september 2010, da jeg sto frem med boken og min historie. Så nervøs, så redd og så lettet var jeg.

Jeg kom også til å tenke på at mange mennesker tok kontakt med meg både den dagen og i etterkant. Det var så mange som ikke visste at det gikk an å være papirløs, at det gikk an å leve uten pass og gå på universitetet og få en mastergrad. Det virket så usannsynlig at jeg selv måtte tenke over om det var sant. Jeg måtte ofte lure på hvilken Maria som fantes og ikke fantes, hvilken var mest virkelig.

Nå har det gått noen måneder. Det er mange konsekvenser av den dagen og mange andre dager som har vist seg å være skjebnesvangre. Jeg vil allikevel trekke frem noen av dem i dag.

Hver dag når jeg åpner epostinnboksen min, eller logger meg på facebook og twitter eller sjekker aviser finner jeg noe om de papirløse.

Det er en stor forskjell, fordi mindre enn ett år siden startet den papirløse kampanjen, hvor i spissen var flere mennesker som gjennom sin jobb hadde fått nok av urettferdighet i saksbehandlingene. De var få mot den enorme kunnskapsløsheten som rådet i samfunnet da det gjaldt papirløse. Det var også sjeldne artikler som dukket opp i ny og ne i avisene og fanget ikke mye oppmerksomhet.

For mindre enn ett år siden fantes ikke organisasjoner, facebookgrupper, det var få som fulgte opp asylsakene slik med Rahim Rostami, som husket bursdagen hans og at han sitter i et fengsel. Det var lite kjennskap til den papirløse underklassen.

Idag er så mye annerledes. Papirløse er de spredt i media og i bybildet - palestinske, iranske og etioperne. Mennesker som uansett sin nasjonalitet har en sterk tilknytning til Norge. Mennesker uansett kvaliteten på papirene sine som ikke vil forlate et land som de er blitt glade i.

Det gjør meg håpefull. Fordi en ting er når papirløse og deres meninger blir synlige og de tør å stå frem og fortelle oss historiene. Men en annen ting er når mennesker i Norge engasjerer seg på deres vegne og vil heller ikke være usynlige.

For ett år siden ble deres stemmer borte i det store mylderet av meninger og uvitenhet. Men i dag vil de bli hørt på lik linje med papirløse selv om lovverket er rigid, selv om forandringen virker helt umulig, selv om ikke alle er enige.

Det er lett å tie for begge parter, men så mange som snakker nå er det en start og en sterk stemme.