slottsfjell

I det jeg vasker ut av administrasjonskontoret, festivalbåndet mitt er skitten og kluten er full av brunt vann, svetten renner fra panna mi så tenker jeg at frivilligansvarlig jobb på lik linje med andre jobber på festival er ikke særlig glamorøst.

Og når jeg gir en klem og vinker hadet til en sliten men fornøyd festivalsjef som har ryddet siste rester av søppel og pant som var igjen på området i hele dag sammen med et par til, så tenker jeg at å være festivalsjef handler ikke bare om la seg bli avbildet i aviser og booke kule band til festivalen. Men det handler om så utenkelig mye mer.

Da spør jeg meg selv det spørsmålet som jeg har stilt sikkert hver dag forrige uke og denne uken også. "Hvorfor gidder vi dette?"

Hvorfor gidder vi å lage festival? Stresse vettet av oss? Presse seg selv til det ytterste? Ikke sove på natta flere uker i forkant og ikke under heller? Ta ansvar? Tjene en luselønn og håpe på at festivalen går i det minste i null?

Og svaret er fortsatt det samme. Når jeg gikk på festivalområdet på fredagskvelden og så solnedgangen, YoYoAcapulco spilte, flere tusen mennesker var på område, i godt humør, alle de smilene, alle de hjertene som gledet seg til kommende konserter, alle skålene og minner og forventninger som går i oppfyllelse. Da vet man hvorfor man vil lage en festival. Men ikke bare derfor.

Det er også folka man jobber med. Administrasjonen som er med fra år til år på grunn av naken og vill festivalentusiasme og glede, hvor vi er blitt venner og er trygge på hverandre, vet hvordan vi takler stress, er hyggelige og forståesfulle. Vi alle sammen hadde øyeblikk hvor man bare hadde lyst til å legge seg ned og grine fordi man som et menneske ikke klarte all presset, så var det alltid noen som ga en klem, klapp på skulder eller bare spurte "går det bra?" og da orket man litt til.

Så ja, man gidder. Fordi det er gøy. Fordi man ikke kan la være. Og mens jeg sjekker mailen min og får herlige positive tilbakemeldinger fra frivillige som har hatt det utrolig morsomt på festivalen, da får jeg det bekreftet. Det er er verdt det.

Så nå selv om klokka er bare ti og jeg stuptrøtt, forkjølet og klarer fortsatt ikke ta telefonen hvis et ukjent nummer ringer, og tanken på erfaringsskriv og gjennomgåing av frivillige kontrakter byr meg imot, så vet jeg at om en uke så er kreftene tilbake og jeg er ivrig etter å legge en slagplan for frivillig organisering til Slottsfjell 09, som skal bli enda bedre og fantastisk.

Fordi det er jo ikke så lenge til det:-)