bryllypssesongen

Mens jeg satt på kontoret idag og observerte en venn fra Trondheim som kom innom med to unger og en samboer på slepet så slo det meg. Kontinuitet i livet. Jeg er ikke vant til det.

Mens jeg våknet idag tidlig og tenkte: "Henrik gifter seg idag". Mens jeg stresst til bryllupet og satt i kirken og så på den vakre bruden og Henrik som strålte lykke. Henrik, min klassekamerat, like gammel som meg, men allerede gift.

Mens jeg sto der og tok bilde etter bilde av dem to så innså jeg også at min tittel som papparazzi i vennegjengen er fortsatt det samme. Bare at nå fester er blitt byttet ut med bryllup, nyforelskede kjærestepar med ektefolk, og det er barn inne i bildet. Bokstavelig talt.

Tiden går. Og det er for første gang i mitt voksne bevisste liv at jeg ser at ting forandrer seg over tiden. At jeg har venner som jeg har kjent i seks år. Seks år er lang tid for meg. Helt uendelig.

Det er merkelig. Det er uvant. Jeg er vant med å dra fra sted til sted, å si ha det til venner og ikke holde kontakt. Det er som en tv-serie man ser bare en episode av og ikke vet hva som skjer videre fordi man ser ikke på den lenger. Men her har det skjedd noe. Livet forandrer seg, jeg forandrer meg og vennene mine går nye veier, foreldrene mine blir eldre. Kontinuitet, endring, fortsettelse følger og jeg er en del av det. Som deltager og observatør.

Hva gjør jeg med livet mitt? Jeg skulle bare satt meg ned og skrevet en bok om alt dette i stedet for alt annet.