Idag har den ene tilfeldigheten ført til den andre og plutselig satt jeg på Norli og ventet i spenning på lite foredrag fra Thomas Hylland Eriksen. Men før han skulle begynne å prate, så var det to andre forfattere som presenterte bøkene sine.
Mesteparten av forsamlingen var hyggelige damer i alderen av 55 og oppover, som hørte med stor interesse på Astrid Nøklebye Heiberg med boken Endring og undring, jakten på alderdommen.
Ja, i all verden tenkte jeg. Men så begynte jeg å høre på henne og innså at på dette foredraget burde vært obligatorisk for folk på min egen alder.
Heiberg var en veldig aktiv dame, president for internasjonale Røde Kors og Røde Halvmåne, lege og psykiater, nestleder i Høyre, leder i alle mulige foreninger og til slutt når hun ble pensjonert så skrev hun boken om det å bli gammel og ikke passe inn i samfunnet. Hun presenterte på en morsom måte viktige ting at når man blir gammel som blir ikke lenger en del av samfunnet, også at det ikke blir heller gjort så mye forskning på hvordan eldre har det i Norge. Hun nevnte eksempel med at i statistisk sentralbyrå, så kunne de mer om torsken enn om eldre i Norge. Og sammenlignet det å være gammel som å bli "klappet på hodet" som et lite barn.
Det fikk meg til å tenke på at hvor ofte egentlig tar vi på alvor alle de gamle menneskene vi ser på gatene. Hvor ofte tenker vi at de har kanskje vært aktive og levd livet, at de har jobbet mye og de har vært også sjefer, karismatiske personer, de har mye erfaring, de har mye å lære av, at de har ikke vært gamle hele livet. Hvor ofte avskriver vi dem som gamle søte damer, som man kan "klappe" på hodet og gi dem plass på bussen?
Jeg savner et samfunn hvor man viser respekt til de eldre. Jeg savner et samfunn hvor man spør de eldre om råd, hvis man går i hverdagen og bekymrer seg over sine problemer og kan få hjelp fra et menneske som har levd livet lenge nok til å sette ting i perspektiv, slik at vi ikke kaster bort den fine tiden vi har på bekymringer. Jeg vil ikke leve i et egenrådig vestlig individualistisk samfunn, hvor man sender foreldrene sine på gamlehjem som fort de er pensjonert og tror selv at man vet alltid best og at de eldre ikke har peiling på dagens samfunn. Men har de egentlig det? Har det lite å si for erfaringen å ha overlevd andre verdens krig og levd i 70-80 år?
Del 2 om Thomas Hylland Eriksens bok Storeulvsyndromet kommer i morgen.