min lilla dag

Stikkord for idag.

Film: I Heart Huckabees - perfekt å se den når man vet ingenting om den, når man har vært litt fjern hele dagen og telt regndråpene falle ned fra himmelen og når det er på tida å bli litt glad.

Bok: Norwegian Wood av Murakami - har nettopp startet å lese den, men har allerede noen setninger som jeg liker.

Which is why i am writing this book. To think. To understand. It just happens to be the way I am made. I have to write things down to feel I fully comprehend them

Sangtekst: Look up, rain is falling, looks like love.

Dagens uttrykk: overhype følelser.

Farge: lilla. Definitivt.

søndag 6

En strålende maikveld.

"Ha det"- sa han, hoppet på sykkelen og skyndte seg av gårde.

"Kos deg i Afrika og London", - sa jeg, smilte og fikk tårer i øynene.

Da ble et stykke av min historie borte.
Borte med deg,en av mine fineste venner.
Trondheim vil ikke være den samme uten deg.

Vi møttes nok igjen i den store verden. Men det blir ikke det samme. Det er den studenttiden som jeg vil savne og oss i den tiden. Som et gammelt bilde man finner frem hvor man smiler og ler og er lykkelig i øyeblikket. Et bilde man sparer på i hjertet, et bilde uten negativ som man vil ikke miste og vil aldri klare å erstatte.

a song on my mind.

Enkelte sanger bare forlater ikke hjernet ditt for flere dager.

Regina Spektor med Fidelity

And by protecting my heart truly
I got lost in the sounds.

filmfestfilmfestfilmfest?

Dette er merkelig.

Jo flere fester jeg er invitert til jo mer vil jeg bli hjemme og se en god film.

Så akkurat ikveld har jeg lyst til å grave meg dypt under pledd med en pose godteri og ta en filmmaraton, dog uten et snev av dårlig samvittighet fordi hjemmeeksamen er levert(!!!)

Dilemma. Fest eller film?

Luksusproblem?

Ja. Uten tvil.

Ha en kul 17 mai feiring, ikke spis for mye is og pølser og ikke frys i hjel bare fordi du må ha på deg den fineste kjolen/dressen. Og ikke glem å gå med piratflagg. Sånn bare fordi man kan:-P

P.S. Dagens oppdagelse: The Imagined Village og Zero 7 med fine sangen Dreaming.

storeulv

"Storeulv er alltid sulten. Hans mål i livet er å fange de tre fine grisene ved hjelp av alle mulige måter. Når han endelig fanger dem, så får han et spørsmål:"Men hva har du tenkt å gjøre i morgen, da?"

I et sjeldent glimt av selvinnsikt innså Storeulv at hele hans eksistensberettigelse hvilte på prosjektet om å fange, drepe, koke og til slutt spise de tre smågrisene. Uten grisene i mulighetshorisonten (eller «kikkerten», som det også kalles), hadde han ingen grunn til å stå opp om morgenen." Fra Storeulvssyndromet av Thomas Hylland Eriksen.

Så.. Vi har det så bra at vi har til og med tid til å klage og reflektere over at vi har det for bra. Og mens vi klager, så kjøper vi flere ting og blir enda mer deppa over at livet smaker ikke så bra.

Er det kjedelig å ha det for bra?

Svaret er ja. Det er kjedelig hvis man ikke setter pris på det. Hvis man ikke har noe å sammenligne det med. Hvis man har ikke bodd et annet sted enn trygge Norge og erfart problemer på sitt eget skinn.

Derfor blir jeg stolt av folk som drar til u-land, som drar ut av Norge i et nøtteskall og vil oppleve ikke komfort og luksus, men verden hvor man kan være fattig og lykkelig, husløs og elske livet, ha et enkelt liv og få materielle goder.

Men samtidig så vet disse som reiser og hjelper for eksempel i u-land at de kan alltid komme tilbake hjem til Norge, at de kan få igjen penger på forsikringen, at de kan tjene nok penger på en måned til en ny reise, at de er trygge. De har den sikkerhetsnett som ganske mange i verden mangler.

Ikke rart at flyktningepolitikken i dette landet handler mer om ekskludering enn inkludering, hvis alt i alt så finnes det få i Norge som virkelig forstår hva det betyr å miste et hjemland, familie, status, identitet, nettverket.

De sier at de forstår. De forstår. De forstår ikke.

Og helt ærlig så ville ikke jeg unne noen av de norske vennene mine den opplevelsen og forståelsen av å være en flyktning.

Selv om det ville kanskje vært på en måte viktig erfaring for dem, men kanskje det er bedre å kjede seg og ha det bra?

vårt samfunn

Idag har den ene tilfeldigheten ført til den andre og plutselig satt jeg på Norli og ventet i spenning på lite foredrag fra Thomas Hylland Eriksen. Men før han skulle begynne å prate, så var det to andre forfattere som presenterte bøkene sine.

Mesteparten av forsamlingen var hyggelige damer i alderen av 55 og oppover, som hørte med stor interesse på Astrid Nøklebye Heiberg med boken Endring og undring, jakten på alderdommen.

Ja, i all verden tenkte jeg. Men så begynte jeg å høre på henne og innså at på dette foredraget burde vært obligatorisk for folk på min egen alder.

Heiberg var en veldig aktiv dame, president for internasjonale Røde Kors og Røde Halvmåne, lege og psykiater, nestleder i Høyre, leder i alle mulige foreninger og til slutt når hun ble pensjonert så skrev hun boken om det å bli gammel og ikke passe inn i samfunnet. Hun presenterte på en morsom måte viktige ting at når man blir gammel som blir ikke lenger en del av samfunnet, også at det ikke blir heller gjort så mye forskning på hvordan eldre har det i Norge. Hun nevnte eksempel med at i statistisk sentralbyrå, så kunne de mer om torsken enn om eldre i Norge. Og sammenlignet det å være gammel som å bli "klappet på hodet" som et lite barn.

Det fikk meg til å tenke på at hvor ofte egentlig tar vi på alvor alle de gamle menneskene vi ser på gatene. Hvor ofte tenker vi at de har kanskje vært aktive og levd livet, at de har jobbet mye og de har vært også sjefer, karismatiske personer, de har mye erfaring, de har mye å lære av, at de har ikke vært gamle hele livet. Hvor ofte avskriver vi dem som gamle søte damer, som man kan "klappe" på hodet og gi dem plass på bussen?

Jeg savner et samfunn hvor man viser respekt til de eldre. Jeg savner et samfunn hvor man spør de eldre om råd, hvis man går i hverdagen og bekymrer seg over sine problemer og kan få hjelp fra et menneske som har levd livet lenge nok til å sette ting i perspektiv, slik at vi ikke kaster bort den fine tiden vi har på bekymringer. Jeg vil ikke leve i et egenrådig vestlig individualistisk samfunn, hvor man sender foreldrene sine på gamlehjem som fort de er pensjonert og tror selv at man vet alltid best og at de eldre ikke har peiling på dagens samfunn. Men har de egentlig det? Har det lite å si for erfaringen å ha overlevd andre verdens krig og levd i 70-80 år?

Del 2 om Thomas Hylland Eriksens bok Storeulvsyndromet kommer i morgen.

listen

Mens jeg skriver eksamen så hører jeg på

Jamie Lidell, Sinead O`Connor,
The Who, The Ramones,
Jason Mraz, Regina Spector,
The Shins, John Mayer,
Death Cab For Cutie, Whitest Boy Alive,
The National, Rufus Wainwright,
The Houssiers, The Fratellis,
The Sonics, Mark Ronson,
The Cat Empire, Band of Horses,
Everything But The Girl, Cat Power
The Dears, Estelle, Amy Winehouse
The Okkervil River, Ella Fitzerald.

Fordi en positiv side ved hjemmeksamen er at jeg kan oppdage ny musikk samtidig.

crazy

Hjemmeksamen er et lovstadfestet torturredskap ved universitetet. Dette er et av de verste formene for å vurdere en persons kunnskaper i et bestemt fag.

Jo lengre er hjemmeksamen jo lengre varer denne ondskapen.

Min eksamen er for eksempel to er halv uke. Jeg leverer på fredag.
Jeg går på veggen allerede idag.

Med hjemmeksamen må du virkelig bli oppslukt av et konkret tema. Du må grave i utallige antall bøker, både pensum og ikke pensum. Du må mene noe om tema. Du kan ikke bare skrive en oppgave om en tema. Hvert eneste ord skal ikke være overflødig. Og for å få en karakter over C så skal du skrive et enestående oppgave.

Det aller verste med hjemmeksamen er det vil aldri være bra nok. Du vil aldri føle deg bra når du har hjemmeksamen. Selv om du har jobbet med den flere dager på rad, så vil det alltid være en tanke i hodet ditt:"Jeg kunne alltids gjøre det bedre. Jeg kunne alltid droppe den pausen og lest/skrevet enda mer".

Man er aldri fornøyd med seg selv og den teksten man leverer. Det er alltid noe glipp, det er alltid småting som i sin helhet trekker ned karakteren og man alltid vil føle seg som et mislykket og totalt null. Du er aldri bra nok.

Mens med skoleeksamen kan du lese flere uker på, du kan lage tankekart over de viktigste temaene i pensum, du kan være bedre forberedt til de ulike sidene ved pensum, du har bare 4-6 timer på deg for å gjøre sitt beste. Virkelig samle all kraften og prestere på kort tid og gjøre det beste ut av oppgaven du fikk. Ingen hjelpemidler, ingen word stavekontroll, ingen bøker.
Det er bare deg, dine kunnskaper og et hvitt ark.

Og du kan alltids i stedet for å skrive i bloggen brukt den halvtimen på oppgaven...
i am going crazy, sånn nesten offisielt.

havet

Well sometimes I go out by myself and I look across the water
And I think of all the things, what you're doing and in my head I make a picture
Why won't you come on over Valerie, Valerie?

Idag når jeg gikk langs Nidelven, så kjente jeg det. Det luktet havet.

Det har ikke luktet havet på så lenge.

Jeg har savnet den lukten av havet, frisk og kald og unik. Alltid kommer den med kald vind, mens sola steker.

Jeg har savnet å kjenne saltvann på leppene og se på bølgene og kjenne sand med føttene og høre måkeskrik.

Jeg savner en sommer for åtte år siden. En sommer som besto av bare sol, urolig hav og sand. Hele verden lå foran mine føtter. Hele livet mitt ble snudd opp og ned.

Så nå jeg er her i Trondheim. Flere tusen kilometer fra der jeg startet.

Og idag lukter det havet.

nerdy greetings!

Ikveld var jeg innom finalen til Norwegian Game Awards, som Start NTNU(som jeg er med på) har startet her i Norge og med suksess har klart å jobbe med i nesten halvannet i år. Så idag for første gang i Norge skulle man dele 67500 kr til flinke programmere fra hele Norge som i et team har utviklet en del spennende spill.

Jeg tok på meg kjole og fikset håret og møtte opp, litt sent men dog jeg kom meg dit.

Jeg ble litt overrasket over at det var veldig lite variert publikum. Det var mange nerder, kanskje litt mer konsentrert antall enn man vanligvis ser på Gløshaugen hvor alle tekniske fagene er.Man trenger kanskje ikke å nevne at det var veldig få jenter der, og mesteparten av dem var sammen med de nerdeguttene.

Men hallo! hva kan man forvente når man går på game awards! Det ligger kanskje i selve ordet hvem som kommer dit.

Gleden min var stor når jeg traff på en vennine og det første vi hadde sagt til hverandre:"yes, endelig noen som går i kjole!" Og like etter pristudelingen så sto vi litt og så på alle de menneskene som i pausen gikk rundt og prøvde ut forskjellige spill og "minglet" foran flatskjerm og så på andre spille. Så tok det omtrent 5 sekunder for å bli enige om at nå skulle vi vekk og da stakk vi på cafe.

Ellers så er det en jente som kom på andre plass og hadde laget veldig kult spill, som til og med jeg fikk kjempelyst til å spille. Hun hadde laget den i sepia farge, kalt den continental express og i en slags 1920-talls, stum film, film noir sjanger.

Da ble jeg litt stolt på vegne av det "svake" kjønnet og håper at hun klarer å videreutvikle det videre. Og disse her vant velfortjent - Illuminatics.

Gleder meg til år fremover når Norwegian Game Awards kommer til å bli stort og anerkjent i hele Norge og så kul at all mulige mennesker vil bli med på det! Dataspill trenger ikke å være bare for de som gamer 70% av fritiden sin!

hodet? hjerne? nei, det har vi ikke sett..

Idag har disse to sangene har gått på repeat stort sett hele dagen.
Be Here Now
Happy Together
fikk meg en god latter av den siste videon, herlig 60-talls!

ellers så har jeg hjemmeksamen og klarer ikke å tenke på noe annet. generelt hodet mitt har sluttet å fungere, det er sommer ute, alle griller, leker, ligger og soler seg i parken. jeg venter på den bølgen av effektivitet som vil komme over meg og velte meg til live eller i det minst til at jeg fullfører hjemmeksamen gjerne noen timer før innleveringsfristen.

Flere av dere som er borti noe lignende?

amy amy

Amy Winehouse er en fantastisk dame.

Jeg skal ikke skrive om historien hennes, fordi det vet jeg faktisk ikke så mye, bortsett fra rehabilitering og sviktende helse og drikkingen.

Men når jeg hører på hennes to album Frank og Back to Black, som kom ut litt senere, så ser jeg stor forskjell mellom de to. Back to Black er så mye mer spennende musikkmessig enn Frank.

Jeg har ikke vært fan av musikken i den sjanger eller særlig fascinert av musikere som får hele livet brettet ut i tabloidpresse. Men når jeg hører på musikken. Fy søren! Damen kan synge! Man trenger ikke å lese om henne, det holder bare å høre på henne for å skjønne at hun har baller, hun er sterk og hun gir ganske så mye av seg selv til musikken og synger sangene med så mye følelse.

Jeg håper virkelig at damen er en survivor og fortsetter med å lage bra musikk.

Her er en fin livesang.

For en trist verden man lever i...

Sjekk artikkelen

choo!

Idag har det vært en fin dag.

Jeg har vært på seminar og allerede nå har utrolig mye materiale til masteroppgaven min.

Jeg ringte mamma og fortalte om det. Da fikk jeg beskjed om å kjøpe meg selv noe godt å spise.

Istedet for å kjøpe noe godt, så brukte jeg en halvtime i en kjempedyr skobutikk hvor jeg bare prøvde mange fine sko. Bare for gøy og fordi jeg kan.

Jeg sto også lenge på bokhandel og oppdaterte meg på alle nye bøker mens jeg hørte på Camera Obscura

Og nå smiler jeg og er glad.


(link )

gul rot

"Gulrota har flere viltvoksende slektninger og stammer trolig fra middelhavslandene og Lilleasia. Gulrot kan ha vært dyrka fra ca. år 1000 i arabiske land, men kom først til Europa rundt 1300-tallet, og til Norden på 1600-tallet. Sterkt fargede, fiolette gulrøtter ble først brukt som fargestoff. Først på 1800-tallet ble det populært å dyrke de orange røttene som vi kjenner dem i dag."

Idag har jeg spist 17 baby-gulrøtter.

Det betyr at hvis i gjennosnittet hver gulrot veide 10g, så har jeg fått i meg 355.5 mg Kalium. Et stoff som er visst viktig for alle levende celler.

Grunnen til at jeg har spist så mange gulrøtter er fordi jeg jobbet på Innovator idag og vi skulle dele ut gulrøtter til publikum. Vel etter show var ferdig, så var det en god del gulrøtter igjen...
Og grunnen til at publikum skulle ha gulrøtter er for at alle skulle knaske dem i takt med et band som het the four og som spilte på en tom kålrot som trommer og en fløyte. Fløyte ble laget ved hjelp av en drill ut av en større gulrot.

Det høres helt absurd, når jeg skriver det ned, men det var faktisk ganske kult opplegg.

Så sånn er det...

Hm... Jeg tror jeg knasker en gulrot til mens jeg tenker litt mer over dagen min idag..