hei kjære blogg.

savner deg.

kommer snart tilbake.

Hvis et kort kan si mer en tusen ord, så har dette nettopp oppsummert livet mitt.

Jeg kommer tilbake. Sånn plutselig. Bare vent.

Her er en fin spilleliste for høsten som jeg hadde laget. Her er link på spotify. Føl fri og legg til sanger som du synes er fine.

For dere uten Spotify vil jeg fremheve Regina Spektor, Anouar Brahem, Florence+The Machine, Jens Carelius(kommer på by:Larm 2010!!), The Captain & Me og Movits.

Ha en fin høst!

ka du trur?

Blogging.

Jeg er midt i en bloggekrise. Av og til er det en en glede, av og til glemmer jeg helt at jeg blogger. Det har vært en svært meningsfyltforhold i 20 måneder. Alvorlig? Eller bare en forelskelse som takler ikke fremtiden? Bør jeg fortsette, bør jeg legge ned hele greia? Should i stay or should i go?

Jeg husker den fine dagen jeg startet å blogge, da hadde jeg truffet en gutt og plutselig vært så betatt, men det ble aldri noe av og tekstene fortsatte å komme og jeg klarte ikke å stoppe. Men det er lenge siden og jeg er ikke betatt, eller forelsket eller inspirert til å skrive vakre tekster med enkle ord. Kanskje bok tar over eller kanskje det er gråe høstdager som gjør at hjernen fryser.

jeg vil ikke slutte, men jeg lurer på om her er det noe, om vi kommer over kneika og fortsetter videre? lesere, bloggen og meg.

En gul kylling på vandring gjennom byen!

eller?

Jeg savner ikke stemningsfulle regndråper
jeg savner ikke varme cafeer,sjokoladestrø på kremen i kakao
jeg savner ikke lange bruer og lysene fra andres liv
jeg savner ikke solen sett gjennom gule blader
jeg savner ikke Trondheims røde hjertet
jeg savner ikke deg og meg og oss, og tiden som har gått forbi
og jeg savner
ikke
Nidarosdomen kledd i sollyset og i mørke spøkelseskygger

jeg savner ikke, nei jeg savner jo ikke.

Høsten

tilbakeblikk

I går dro jeg på universitet. Satte meg ned, tok kaffe med forskjellige venner, så på mennesker, husket hvor billig er kafeen der, kikket på alle menneskene som gikk fram og tilbake, som kjøpte bøker, skulle rekke en forelesning, skulle på veiledning, som satt hele dagen på lesesalen og levde på knekkebrød og 1-2-3-supper, de som hadde nettopp begynt å studere og de som gledet seg til å bli ferdig. Da tenkte jeg at jeg virkelig ikke tilhørte der lenger. Et kapittel i livet mitt var avsluttet og i går satt jeg siste punktum på plass.

Studere. Ja.. Kanskje en dag, kanskje et annet sted, kanskje noe sprøtt og nytt og mer konkret. Kanskje. Men for nå, takk til universitet.

Bilde fra

mandag: kaldt ute-varmt inne

Jeg tar det bildet og smiler av lille gutten som går lange veien hjem. Han forsvinner blant alle bladene, høsten og veien, men den oransje ryggsekken gjør han synlig for kameraets blikk.

Mandagen er fin, som om det er fortsettelse av helgen, man prøver finne frem klærna og skjerf og luer som er blitt mistet på festen, man dokumenterer at mobiler som blir mistet i doer fungerer like fint dagen etterpå, at kebab på Sesam er absolutt den beste maten på søndagen og kanskje også på mandagen, at enveisbillett er like herlig som åpen fremtid, at på mandagen forsvinner bokstavene Skabare fra Samfundet og slitne Ukemennesker rydder revykulisser, at sjampanje gjør underlige ting med menneskene, at festen gjør noen friske etter fest, at allsang på We`re the world er desidert blant beste sangene til allsang, og hvis man danser lenge nok faller plutselig øredobber av, man savner de som ikke fikk vært med her i helgen og er glad for å se de som kom.

Festen er over, men venner er fortsatt her og morsomme historier har det blitt flere av i minneboka.

takk for helgen!

As long as you walk with me, bladene faller ned, jeg har aldri tenkt over at gule blader kan falle ned så vakkert og lande på den tørre kalde bakken, jeg lar stillheten synke inn, lyden av vinden i trærne, og Trondheimsfjorden som åpenbarer seg.

Langt unna ser jeg en båt, den har røde seil akkurat som i det eventyret, det slår meg at livet vil aldri bli som et eventyr, men det gjelder kanskje å prøve i det minste å etterligne det, kanskje vite at båter med røde seil seiler forbi og hvis man tror på det, ikke gi opp håpet bare fordi man har blitt feilet noen ganger, hvis kjærligheten ikke lenger smaker noenting eller har en bitter ettersmak.
Jeg sitter der på busstoppet og lar meg bli overveldet av øyeblikk, jeg har savnet slike øyeblikk, det er bare Trondheim som klarer det, lage de perfekte sekundene hvor man hører endelig sine egne tanker og ikke bare stormen utenfor. Bladene skynder seg ned fra trærne, jeg går den kjente veien, senere ser jeg ut av vinduet på kjøkkenet, det ene treet ser naknere enn det andre.

Gallakjolen er gjemt unna, du er som prinsesse sa de alle i går, og jeg følte meg som en prinsesse i en kjole like rød som seil. Mange dagers venting og skyhøye forventninger blir bare toppet. Revne stykker fra festen, minner og smil som er helt uendelig store og energien som bare en god fest kan gi, vite at man har fortsatt det, man har ikke mistet helt kunsten å feste og man har alle vennene og gleden på plass.

Trondheim er vakker!

illusjonsboble

Du merker det tilfeldigvis. Du ser en bekjent fra videregående - hun triller en barnevogn med to barn, du ser gjennom bryllupsbilder da du er på besøk hos en bestevenn og spiser kake på en søndag, du har en, to, tre, fire, plutselig mange venner som har fått seg sin første fast jobb, flyttet til en ny by, startet på nytt.

Du tenker ikke over det. Du tenker sjeldent over at du er blitt 24 år, at det er en alder, det er et tall større enn 18 eller 19. Du snakker med venner som har tatt opp store lån og mennesker du ikke forventet å flytte sammen, plutselig snakker om felles fremtid. Du ser på deg selv fra sida og du vet at du ser voksen ut, sånn relativt voksen ut. Du husker å ha sett på de som var mange år eldre enn deg, de som var 24 år da og du tenkte at de var gamle og kloke og de hadde tatt ansvar og mange viktige valg.Men du glemmer det lett, at du tenkte slik, "jeg har jo ikke forandret meg" - føler du.

I stedet kommer det over deg sånn plutselig da du ser gifteringene på og hører om hvordan andre har en 08-1600 tilværelse som de før forbandt med alle de kjipe og voksne ting, de plutselig gleder seg til å gå på jobb. Vi begynner å bli voksne, og det er ikke kjipt, som man trodde, det er ikke teit eller skummelt, det er slik livet går, det er lite å gjøre med det. Snart blir vi eldre alle sammen, snart er ansiktene våre fått et par tre rynker og vi snakker om andre ting. Jeg håper vi er fortsatt glade i hverandre, jeg håper at vi lever intetanede om alderens virkning og konvensjoner og regler visse alder stiller oss, jeg håper at vi alltid vil tro at vi hadde aldri forandret oss, at vi er fortsatt de samme tullete morsomme menneskene som vil aldri bli voksne.

bare...

..en uke til jeg sprader rundt i gallakjoler, boa og perler, treffer venner, danser til morgenkvisten og feirer livet på UKA. Bare en uke!



Ha en super helg!

-i dag hadde jeg lent meg over rekkeverket på broen for å kikke ned på sjøstjerner og falt ned i det myke og mørke vannet, forsvant inn med stjernene og sjøen og svømte som en havfrue, blue lips, blue veins, helt til jeg kikket opp og fløy til den mørke himmelen over meg, og lenge etter tenkte jeg hvor jeg ville heller være, svømme eller fly, forsvinne eller bli i den kjølige natten-

Bilde fra

I dag hadde vi tatt en tur til sandefjord. Cordelias hus er en veldig koselig café og å sitte i solveggen var som å finne et stykke lykke. På en ordentlig brukthandel fant jeg en morsom bok om pinup fra paris, clementine og en kjole som var vintage og hjemmesydd. Enda en kjole i kolleksjonen:-)

god kveld norge

Jeg driver og lager en playliste for høsten. Jeg hadde en slik for sommeren, med alle de fineste og morsomste varme sangene. Nå gjelder det å ha en sånn for høsten på Spotify. Før jeg legger den ut en gang neste uke vil jeg anbefale Regina Spektor og hennes nye album Far, sangene Blue Lips, Eet, Genius Next Door er helt nydelige og gå på repeat hos meg. Det er mange søte pene frøkner ut i den store verden, som lager egne sanger og spiller piano, men hun er blant de som mestrer sjangeren aller best.

Også oppdaget jeg et nydelig dikt, som er litt spesielt men akk vakker. Det er av en poet Hafiz. Han het noe annet før, men tok navnet Hafiz da han leste gjennom og memorerte hele Koranen. Det er en persisk poet fra 1300-tallet. Han har produsert over 5000 dikt, men ikke alle av dem hadde blitt skrevet ned. Ladinsky er den som hadde oversatt den på engelsk aller best synes jeg. Diktene hans er uten rim, handler mye om Gud og kjærlighet. Jeg liker spesielt dette diktet om gudstro. Den viser et innsikt som går beyond religion, og kanskje enhver som har forstått hva er religion setter ikke grenser ved de ulike trosretningene, men ser helheten. Her er biografien.

nå er jeg tilbake med blogging!

Bilde er fra

Helgen var Oslo, eller Oslo var helgen.

Åh.. Oslo Oslo Oslo!
Det var så gøy og hektisk at til og med bloggging uteble, til og med fotoblogging ble ikke noe av. Mobilen var varm etter mange sms og hun og han og de og de jeg skulle treffe og så skulle jeg koordinere hvor og når og med hvem og til slutt ble døgnet forlenget i mange timer. Åh.. Oslo og fine venner og følelsen av at et stykke Trondheim har blitt flyttet hit, men fortsatt ikke hele Trondheim. Oslo vil aldri bli som Trondheim, og de fine folka som er på verdens varmeste og kaldeste kanter vil aldri havne alle på samme plass, livet forandrer seg. Studenttiden og Trondheim som jeg savner deg!

Show must go on, og det er Oslo det handlet om i helgen. På hotell Bristol i det pompøse og mørke atmosfære serverte de varm sjokolade i en kanne med en skål av krem med sjokoladestrø på, og A lagde en god suppe man ble varm av, og neste stopp var det ut ut ut i fredagsvinternatten, mimring om Samfundet og merkelige mennesker på Aku-Aku som plutselig satte seg ned med oss, formelle kalde Oslo er så frekk og uformell i ett tiden i varmen av alkohol.

Og lørdagen fløy av avgårde, Litteraturhuset er stedet hvor man snakker om bokutgivelser og ser smart og kultivert ut, hvor plassene er mange og avstandene korte nok til å høre andres snakk om den og den forfatteren, plenty av innside informasjon, hemmeligheter delt i offentlighet, det er kjekt selskap og plutselig tikker klokken og neste er middag i en annen verden, men dog utrolig hyggelig, fårikål og verdens beste sjokoladekake på meny. Billetten til Florence + The Machine faller i fanget mitt med en venn jeg ikke har sett på hundre år, og konserten er nydelig og jeg liker det så godt, akkurat som han hadde gjettet. Damen på scenen tar all min oppmerksomhet, sterk og vakker og så oppriktig. Hun synger You`ve got the love, you`ve got the love.

Klokken blir lovlig sent eller kanskje tidlig og søndagen er fin. Oslo er gått fram og tilbake, på kryss og tvers, venner på besøkt, de jeg rakk, det er nå så mange av dem i Oslo. Nå er det tilbake til hverdagen, festen er over, jeg skriver og skriver og kanskje blir det en ordentlig bok ut av mine skriverier. Jeg holder pusten, vet at historie kan lages og forskjeller kan utgjøres, det handler bare om å fange siste solstråler og takke menneskene som stiller opp, menneskene som jeg ikke vet hva jeg skulle gjøre uten.

Stumheten av togvinduer,toget står stille, man kan bare vinke og smile, helt til avstanden øker og mørket tar over, den gule månen viser veien.
Åh.. Veien.. Den uendelige veien med sine humper og lykkelige steg, innblikk i andres vinduer, fjerne lys og stopp. Veien er hjemmet, beskrevet med ord som er plukket i reisen.

tankestrøm

Det tar tid å finne skjønnhet i nye steder.

Skjønnhet i skygger
stillhet i parken.
Sang Fake Empire - jeg skulle ønske det snødde.
Store og varme snøflak -
smelter på kinnene mine.
Snø.
Kan jeg tenke om jul? Ikke fryse i snøen?
Månesti i havet og kald luft.
Skjønnhet..
Jeg lurer på om hjerter blir rustne med tiden.
Jeg lurer på om sprekker heles.
Jeg lurer på og jeg er så spent på fremtiden.
Vil det være skjønnhet? Vil det være snø? Vil jeg elske? Vil jeg være der?

Bilde fra

høstrapport

jeg dro ikke på langtur. i stedet gikk jeg tur langs bryggen og tok bilder av vannet. jeg satt lenge på på cafe og leste en bok. så på mennesker. mennesker er så fine. jeg sluttet å pine meg selv, og tok en pustepause igjen første gang på halvannen måned siden Slottsfjell. jeg hadde levert fra meg første utkastet til forlaget. tenk å skrive en biografi innen jeg er 24 år. for ett liv.. på cafe skriblet jeg ned et par ting i notatboken.

"Jeg liker å kunne se og ikke bare kunne, men også se, se det jeg ikke ser til vanlig, se med tankene og ikke bare med øyne, se uten å se for mye.
Jeg liker kjenne høsten i meg, jeg liker å se siste solstråler og bar bakke. Jeg liker å kjenne hvordan kald luft strømmer gjennom kroppen, hvordan kroppen blir usynlig, jeg absorberes og blir til ett med landskapet. Jeg liker å se i dag. Forsvinne i det, leve i hvert enkelt sekund, glemme hver fortid og elske å være. "

etter det spaserte jeg tilbake hjem og kjente den kalde vinden i nakken. jeg puttet hendene i lommene, huden er ikke lenger myk, jeg tenkte at jeg må gå med hansker, bruke håndkrem, finne frem hattene og venne meg til at nesetippen kommer til å være kald fremover.