Det er ikke det at man ikke har ord, eller tid eller tanker. Det er ikke det at man bare glemmer alt man skulle ha sagt, at man slår av pc`en og det er for sent. Det er ikke været eller regnet som gjør en eksistens om til en mangel.
Det er bare merkelig hjertebank og snart er det hele over.

smaaak av honning.

Tiden er noe håndfaste greier som skal begripes og forstås og sees, men akkurat nå føles det som om jeg har hendene full av tiden, den klistrer seg fast og strekker seg til alle kanter, som honning og smelter litt underveis også får jeg ikke vaske den bort, får jeg ikke se hvor mye det er igjen av den. Bare den bittersøte kvalmende lukten og vissheten at døgnet har nettopp fått mer tid og flere timer og at to uker fremover gir tiden en helt annen verdi, enn to hvilke som helst uker i året. To uker til jeg er ferdig med Slottsfjellet og kan strekke meg ut på bakken og vente til solbær i hagen triller inn i munnen min, og tiden blir min aller beste venn, og tiden kan jeg se i bobler og ord, og minner og bokstaver og venner og øyeblikk, når tiden vil smake godt lukte som en sommer og elske som en kjærlighet.

Slottsfjell erobrer byen!

når det regner surfer man på internetts bølger

Bilde er fra.
Vakre funn fra etsy.com

En 1920 talls kjole som skriker "jeg elsker 1920-tallet"

Flere paljetter!

En helt nydelig kjole fra 40-tallet. Samme damen har en hel haug fantastiske 50-, og 20-talls kjoler.

Mer cabaret og paljetter!

sliten

For en sannhet, funnet på en vorspiel blant sommerbøkene.
"Du får ikke bilen å gå på tom gang mot å love den drivstoff ved neste bensinstasjon. Du får den heller ikke gå på parafin dersom det er bensin den trenger"

nantes

Dagen flyter som en hvit seilbåt til lydene av Beiruts melankolske rolige sanger med hjertesorg som fyller opp hele havet, som får en til å flyte sammen med bølgene og til heten som Beirut bare kan ha og avstanden til avstander man kan bare skape. Det er som om ordene kommer frem med av tastaturet av seg selv, kalde og av og til så varme at jeg brenner meg og jeg gråter ubeskrivelige tårer på jakten av denne roen som bare Beirut har og bare Beirut kan. Små partikler, små sjeler, små tanker flykter i den store verden, snart tar stormen over roen, snart husker jeg alt.

Foreldrene mine har vært gift i 25 år.
Smak på det der, 25 år.. Det er nesten like lenge som jeg har levd. Og det er ikke alltid jeg er glad for at jeg må leve med meg selv, for å ikke snakke om et annet menneske.
25 måneder, 25 uker føles som en tvungen evighet, men 25 år.

Har vi begynt å gi opp kjærligheten lettere nå til dags?

the show must go on

Flere har sagt, flere har skrevet om det: "Michael Jackson burde ha dødd 20 tidligere, mens han ennå var på topp og faktisk gjorde noe".

En grusom tanke hvis man betrakter han som et menneske, som en person som levde, tenkte, gråt og lo. En praktisk tanke, hvis man ser på Michael Jackson som en konsept, en show som har gått for lenge og mistet sin hensikt, som en teaterforestilling man sett seg lei på, et blad som har skrevet om og om igjen de samme ryktene og spekulasjonene.

Jeg vet ikke hva som er riktig, og hva er som er den mest fornuftige tankegangen når det gjelder hans død. Men noe i meg sier at det er fortsatt en grusom tanke uansett hvordan du snur på det. Noe i meg vil begynne forsvare han og snakke om han som et menneske, ikke som en artist eller en pengemaskin. Noe i meg sier om den overfladiske basillen som har bitt mange av oss, at man ikke lenger ser medmenneskelighet, men derimot en sprø fyr med en enorm gjeld, forvrengt ansikt og spør seg selv "hadde han egentlig så mange hits da", eller "hva er det all styret med, so what at han døde".

Manageren til Elvis Presley sa når han fikk beskjed om at Presley døde: "Dette forandrer ingenting." Og det gjelder også Michael Jackson - all musikken selges, det står om han overalt i avisene nå og i lang tid fremover, hans liv, hans gjerninger og fortellinger om mennesker rundt han blir brettet ut for offentligheten og sangene blir spilt mer enn før overalt hvor du går.

Egentlig så betyr det absolutt ingenting for deg eller meg eller tusenvis av andre mennesker, vi kommer til å fortsette med våre liv i morgen, neste uke er det noen andre som er død, en revolusjon som blir eller en krig som starter. Vi vil fortsatt sette på hans sanger på vorspiel og danse, bli inspirert av hans danstrinn. Men vil man noen gang tenke over hva som skjer når enorm suksess, døden, livet i rampelyset og pressen forenes?

Frasen jeg nevner i begynnelsen, fremstiller et menneskeliv på lik linje med et skuespill. Det setter opp spillregler og viser den kyniske holdningen man har opparbeidet gjennom årene mennesker som stikker seg frem med positive eller negative handlinger. Livet blir et skuespill, med media som den verste kritiker, og publikum som vil underholdes. Så hva om han hadde dødd tjue år tidligere? Ville han blitt et bedre idol, en som oppnådde så mye på kort tid, ennå ikke hadde ødelagt ansiktet sitt, ennå ikke havnet i rettssaker og mistet så mye penger? Kanskje da ville han forlate scene på en respektabel og vakker måte, ingen ville sett hans store feil og menneskelighet.

Det er en hard verden vi lever i, hvor vi stiller så umenneskelige høye krav til mennesker uansett om du et en stjerne eller en politiker, en mor eller student. Og Michael Jackson var bare et menneske. Man har glemt at han akkurat som alle andre kunne ta feil, at han ikke var perfekt. Og der vi vanlige normale verdensborgere gjør våre hverdagslige og store feil, gjorde det han også feil. For å forstå en brøkdel av hans situasjon må vi gange dem med 1000 og plusse på med papparazzier og pressen, enorme forventningspresset fra en selv og resten av verden, kravene til prestasjon, utspekulerte mennesker som vil fråtse i hans ulykkelighet, rikdom og utnytte hans sårbare sider Hvis man ganger det med 1000 vil man nogenlunde forstå den prisen man betaler for å være en kjendis, en popkonge, en artist som lever for å underholde, skape, inspirere og rett og slett omgjøre sin energi og talent for å forandre verden og gjøre noe med den smerten som preger ens liv.

Det er en dyr pris å betale med en forferdelig skjebne og ensomhet som bonus. Og man vil spørre seg selv, hvorfor gidder man? Hvorfor vil enkelte mennesker gjøre det, satse hele livet sitt, doble det og sette seg slike umenneskelige mål, tåle å bli kritisert for alt, fordømt og anklaget? Hva er det som driver slike mennesker som Michael Jackson?

Og når en ny Mozart, Elvis Presley og Michael Jackson vil dukke opp vil man kunne se deres talent, respektere dem som mennesker, se det tragiske ved deres skjebne rett forbi deres eksentrisme og spekulative rykter? Vil man forstå det vakre og utrolige de klarer å skape i denne verden og berøre så mange hjerter?

almost

verdens virvel melder om mange ting, det er MJ død og det er tørkevarme, det er tanker som flyter over randen av mitt hodet, alltid på kanten, alltid mellom forskjelligheter og ytterligheter. lykken er så flyktig og tar så mange former, og snart pakker jeg kofferten igjen og forlater trondheim. idag skal jeg flyte i det ukjente farvannet, lete etter mine følelser, lure på hvordan man kan være kald på innsiden og brennende varm på utsiden, hvordan prinsesser blir til og kjærligheten er fortsatt like ukjent slik da jeg startet. og der hvor jeg startet kan jeg endelig la ordene falle på papir, se verdens diagonaler og linjer, hvor krysspunktene faller med tilfeldigheter og vindretninger.

I listen to the Wind
To the wind of my soul
Where I'll end up well, I think
Only God really Knows

I listen to my words
But they fall far below
I let my music take me
Where my heart wants to go

trondheim

Åh lykke!
hvordan kan jeg beskrive,
hvordan kan jeg finne bokstaver
forklare denne svimlende følelsen,
denne roen og vakre dagen
som er lykke i sin essens, i sine uforståelige vendinger,
og ord finnes ikke for lykken slik den føles i dag.
fra a til å,
fra ende til begynnelsen,
lykke i sin fullkommenhet, lykke som et stjerne
det absurde,
rørende,
lykken som den skjøre og den svake,
den sterke og den gjensidige lykken,
uvitenhet over dagens dato,
å bære frem teksten og føle lykkedråpene i hver eneste
lille muskel
og hver eneste
lille tanke og tåre som brygger seg på av tanken på lykken,
lykken å glemme det man har og
lykken å huske det man har,
lykken som tilstand, ikke øyeblikk eller dager,
vinden på en sommerdag som stabil og varme er lykken,
den holder deg og brenner ikke, lykken er mild.
lykken som bare er med deg, omfavner og varmer,
den følelsen du kjenner og ikke forlater
og ikke vil miste,
å flyte på sakte bølger,
være
være
ikke frykte, ikke savne, ikke miste, ikke falle,
åh lykke.

De fine skoene mine har ventet lenge på å bli brukt. Og ikveld er den perfekte kvelden, sol varmer selv om den forsvinner, karakteren er satt, skuldrene er senket. Jeg er ferdig med min skolegang, det er så mye jeg har klart og gjenstår å klare. Herlig kveld, vakre mennesker rundt meg, trondheim med sjel og lykke som luften. livet er virkelig herlig.

i trondheim

det er helt absurd å gå hjem etter omtrent et halvt døgn brukt på å være i parken, grille, småspise sjokolade og melon, snakke med venner man har savnet så, sove, lese bok, se andre spille eller lære seg yoga, gå hjem i elleve tiden på kvelden og observere hvordan sola fortsatt skinner og solstrålene er sterke, varme og har ikke forlatt overflaten.

Åh Trondheim på en sen junidag, det er som om natten begynner aldri fordi dagene er så uendelige, det er som om kjærligheten ikke tar slutt, det er som om byen ikke ender. Og når jeg tusler hjem fordi i morgen er Dagen For Sensur på Masteroppgaven, så føles det som om jeg fortsatt ikke har utnyttet denne dagen, den fortsetter jo mens jeg går hjem, og sola stråler jo og hvordan kan jeg legge meg nå når det ikke har blitt mørkt ennå. Det er en surrealistisk opplevelse, det er deja vu, som om jeg kan snu meg og gå tilbake til parken og sitte der på nytt med alle de fine folka og se solen stå opp og starte en ny dag, mens man later som om man ikke har ennå avsluttet den forrige.

Det finnes ingen rammer, ingen mørke, ingen start og ingen avslutning. Det er væren...

aller-gi...

skulle ønske jeg kunne skrive halvtmorsomme tekster om den teite cola-automaten som sluker alle pengene mine, vil ikke gi dem meg tilbake og jeg står der som en idiot og mangler 1 kr. Og da jeg kaster inn to 50-øringer, så spytter den sint den ene tilbake, og beholder den andre. Jeg begynner å rote i vesken, alle lommene og leter etter 1 kr, 1 kr. Det er så teit og dagen har ikke en gang begynt, jeg er så sløv av allergi at det nesten ikke føles som om det er meg, jeg er bare et legeme som befinner meg i denne dagen.

skulle ønske jeg kunne skrive morsomme ting når jeg fortsatt sløv oppdager at en gutt jeg likte før har fått seg dame, og jeg tenker bare "så gøy for han" eller bare herregud så utrolig kjedelig og hvorfor må dagen min starte på denne måten.
øyene mine er knallrøde, jeg sprayer parfymen og kjenner ingenting, øyelokkene er supertunge og jeg tenker "fy søren, jeg er så norsk som det går an, jeg klarer ikke å gå et steg uten å nyse slik at hele halsen blir vrengt ut".

og eneste eneste jeg bryr meg om er å kunne legge seg ned på stranda, stenge verden ute og stirre i den blå himmelen og tenke til helvete med alt sammen, jeg vil ha fri.

:may be attending

jeg lander hardt på det myke gresset i tønsbergs vennekretser etter tre timer søvn og fest til det uendelige med en soloppgang, musikk og dansing, prat om alt og ingenting.

klisjene fra rockelivet kræsjer med klisjene om livet i en rolig forstad, barn og giftemål i hytt og pine, venner som snakker om bleier og NAV, pappapermer og biler og Oslo som den skumle byen man skal aldri bo i med alle de utlendingene. jeg lurer på hvilken planet jeg kommer fra, mens jeg søker rolig krok og nesten sovner i sola, til en liten søt jenta krabber over beina mine og ler sammen med deg. jeg som fram til idag følt meg som tilsynelatende normal, føler meg som en rebelsk singel bridget jones i en gull shorts som lever rockelivet, elsker oslo og liker å kjøpe klærne mine på fretex, går på festivaler for musikkens skyld og jobber ikke alltid bare for pengenes skyld. og når jeg spaserer i kjærkommen alenehet med musikk i ørene tar jeg meg tid til å nyte meningen med dagen i den sommeridyllen, og hvordan fem år siden videregående har forvandlet meg til en annen.

en lett skjelving fra fingertuppene til tastaturet

Do you hear the calling
From a sidetrack of your mind
Singing backing vocals
To the sound of your busy mind...

.. hører man fra scenen mens bandet går gjennom lydsjekk, prøver ut akustikken, mens sola står høyt oppe her i Langesund på Wrichetergården. det er min siste gang på tur og det kjennes litt vemodig, jeg har allerede blitt vant til turnelivet. ingenting føles spesielt og nytt lenger. det er rutine og litt kjedsomhet, men det er fantastiske folk og jeg kjenner at savnen kommer krypende så snart denne dagen er over og jeg sier ha det til dem. jeg liker meg på veien, det finnes få steder som føles mer hjemme enn den grå asfalten, blå himmel og lange strekninger, den uendelige horisontlinjen, ubebodde skoger og lyden av regnet mot frontruten. litt til og det er over, men følelsen av å ha funnet roen i bevegelsen har allerede fått bunn til å gro.

Han skriver om å dra videre til et nytt sted og første gang på mange dager tør jeg å bryte ned skrivesperren og skrive det jeg tenker og føler, ikke gjemme meg bak bilder og tomme dager. jeg fascineres over den styrken å innrømme sine redsler og svakheter, kunne kalle seg selv vanvittig skremt og jeg vet at jeg har fortsatt mye å lære der, si ord slik de er, ikke pakke dem inn eller oppløse i en stillhet.

når man har tid til å sove...

drømmer er en merkelig ting altså. hvor mange ganger tror du når du har våknet at alt har virkelig skjedd? også innser du at det er fortsatt virkelighet og du har bare drømt alt sammen.
rare drømmer sier de noe egentlig? må de virkelig bety noe, eller er det bare tull?

hva om man hadde fjernet drømmer fra virkeligheten? tenk deg?

snart

Om en uke og to dager får jeg vite karakateren på masteroppgaven min, en arbeid jeg har brukt ca 1 år på, mange timer og lagt mye sjel i. Det er kjempeskummelt. Jeg grugleder meg og venter, mens jeg later som om jeg ikke venter, som om jeg ikke bryr meg, som om jeg ikke har prestasjonsogambisjonsangst fra helvete.

Men hysj! ikke si det til noen...

mer fotoblogging, håper du er ikke lei:-)

Mamma har lagt mye sjel og innsats i hagen, mange hjørner som er gjennomtenkt og bare på to år ble det veldig pent. Så hvis du fremover ser innslag av blomster og planter så er det fordi jeg tar meg en tur ned og beundrer herligheten og vil selvfølgelig dele det med deg. Det nye header bildet er fra

Se så gamle og slitte ble det ene paret og så flunkende nye ser de andre ut. Vagabond har noen fine modeller og jeg kan ikke bestemme meg hvilke som ser best ut, så mye har jeg gått Norge rundt i de slitte skoene og så lite har jeg utforsket verden med de nye.

søndagsbesøket...

store skumle brennmaneter og brennende sol
koselig cafetur
og en kjempefin gave!

Dagen er så fin. Sol og sol og vakker solnedgang og fine venner og invitasjon til familiemiddag, jordbær og masse is, og ferske reker hjemme på veranda og sol på leggene og lange sykkelturer, og stille sted på brygga midt opp i festehelvete, og fyrverkeri helt plutselig med vakker utsikt fra gangbrua. Dagen er så fin og puten frister snart:)